Wallflower friend...

Mange av dere som kjenner meg vet er jeg veldig glad i sangtekster, og jeg er nå i en fase hvor jeg hører litt ekstra på tekstene i musikken som fyller hverdagen min.
Mens jeg sitter å skriver går albumet Good Day av Priscilla Ahn og sangen Wallflower fyller rommet. Sangen handler om å være ny et sted og om å ikke kjenne folkene i mengden. Om å få mot til å ta kontakt med andre mennesker som er i samme situasjon og om å få muligheten til å by på seg selv... om å bli "Wallflower friends til the end". Som ny i byen og i mange sosiale sammenhenger er dette noe jeg atter en gang har fått føle litt på. Jeg var på Gudstjeneste på søndag og "Laget" på mandag. Og noe av det jeg synes var godt med menigheten Byens Valgmenighet var at jeg ikke ble gjenkjent i mengden. Jeg fikk ikke være en Wallflower. Folk kom bort og hilste på. Hun ene jenta gav meg tlf.nr sitt og inviterte meg på Laget neste dag.

Som en ekte Rasmussen var jeg ute i god tid begge dagene, noe som gjorde at jeg hadde tid til å sitte alene og å bli oppdaga. På Laget kom også en fyr bort å spurte om å få sette seg ned ved meg. Miriam ( fra kirka) kom senere og vi pratet litt etter. Og hun inviterte meg med i basisgruppen sin. Min første erfaring med kristen-Danmark er veldig positiv!! De er utrolig inkluderende og oppmerksomme.

MEN, med en gang jeg åpner munnen og snakker norsk er det som om smalltalken plutselig ikke er like lett og komfertabel likevel. Og smalltalken går ofte ut på hvem du er, hva du gjør og dreies rett og slett inn på hva du har oppnådd ila livets lange løp. Over til sang nr 2. og en helt annen musikksjanger. Nemlig Karpe Diem og sangen "Fireogtyvegods" som har en av deres mange bra tekster (Anbefaler VIRKELIG å prøve å høre litt etter på mange Rap-tekster).

"Hva gjør du nå? jeg lurer på hva jeg skal svare, hva gjør du nå? på hva jeg har gjort, hva jeg har lest, hva gjør du nå? jeg hadde mye større planer, men det ble for mye pes x2"

De rapper om hvordan small-talk gjennom talk kan få deg til å føle nettopp SMALL! Gjennom å stille standarspørsmål om hva du har av utdannelse, stillingstittel osv er det mange som føler seg virkelig liten. Det er ikke alle som følger A4-veien som gir masse papir og dokumentert kunnskap... Karpe Diem setter lys på denne trangen til å kunne skryte av resultat, eiendeler og formell utdannelse. Og jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet etter bekreftelse og formailseringen av hvem du er og hva du kan , og ikke minst materiell trygghet og bevis på din suksess... Som om et papir eller eiendom faktisk sier så utrolig mye om DEG.

Den lille språkhindringen norsk - dansk gjør meg på mange måter kjedelig. Jeg kan lissom ikke spøke (vi er ikke på nett), og jeg må ofte gjennta spørsmål 5 ganger. + jeg strever med å skjønne alt de sier. Men, båndet til "storebror" og vissheten om at "det er deilig å være norsk i Danmark" gjør ting enklere for meg. Det er et usynelig bånd mellom dansker og nordmenn ( og andre skandinavere). Vi får innpass i hverandres samfunn mye lettere enn andre EU-borgere for å ikke nevne folk som kommer utenfra EU. Jeg kan fremdeles vise til alt jeg har i Norge og oppnår slik bekreftelse... jeg får faktisk mer bekreftelse her for "CVen min" enn i Norge. Dansker verdsetter frivillighet!!! Og jeg føler litt skremt over hva de tenker jeg skal kunne, hvis jeg viser dem "papirene mine." Men alt mitt er trygt og kjent.

"Jeg ser på utestedsvakta som "Gud, få oss inn" og en engel putter stempelet på pulsåren min du vet hva greia er, eieren her eier meg jeg er jævla lei og livets sti trenger veiarbeid har problemer, men ingenting er verdt å skrive hvor døvt er det å høre om regninger på rapskiver du har hørt om landminer, du veit når beinet går av hvor frekt er det grine i Norge med no' stein i skoa dah hæ..."

Teksten er henta fra sangen Kaffe og snakker dessverre om mange "synelige" utlendingers hverdag... en virkelighet som gjør meg trist! Om en virkeligehet hvor ikke alt med deg er trygt og godt. Om hvordan utseendet ditt definerer deg mye mer enn personligheten, papirene eller dinne mennesklige egenskaper. Hvordan man kan føle at livet kan være dritt, men ikke dritt nok til å klage! Det er tross alt bedre enn....

Tilbake til sangen om å være Wallflower og om å søke mot i hverdagen. Jeg setter utrolig stor pris på hvordan mange her i danmark har sett meg og tatt kontakt. Hvordan folk er imøtekommende og inviterer med. Nordmenn, studievenner fra hele verden, de på jobb og dansker i kristen-danmark. Det er vanskelig å være en usynelig blomst på tapeten her!

Min bønn er at vi alle skal gjøre det vanskelig for hverandre å være wallflowers, og at vi øver oss på BIG-talk i stede for small-talk. At vi blir kjent gjennom positivsme og gjennom å bygge hverandre opp heller enn gjennom en skryte seanse som definerer deg gjennom noen papir og slettes ikke gjennom farge! At vi frigjør alle våre fargerike blomster fra tapeten!